Einar Tambarskjelve

Einar Tambarskjelve (ca 980 – ca 1050) er en av de mest omtalte og sagnomsuste personene i sagalitteraturen. I store deler av Snorres Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Fra den mektige høvdingegården og ættegården Gimsan i Melhus utøvet han sin makt. Ifølge sagaen skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Trygvasson i slaget ved Svolder ca år 1000. I Snorres kjente og livfulle skildring fra slaget heter det: ” Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av finsk ætt, – det var en stor bueskytter – : ”Skyt den mannen i krapperommet du.” Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: ”Hva var det som smalt så høyt?” Einar svarte: ”Norge av din hånd, konge.” ”Det var vel ikke så stort smell”, sa kongen, ”ta min bue og skyt med den,” og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: ”For veik, for veik er kongens bue,” slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.”

Tegning: Kjetil Strand

Einar ble senere gift med Håkon jarls datter Bergljot. Han deltok ikke i slaget på Stiklestad, som reaksjon på de harde vilkårene danskekongen Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet. Han spilte en sentral rolle sammen med bisp Grimkjel i helliggjøringen av Olav Haraldsson. Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 heim Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjennopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme. Einar ble Magnus den godes venn og rådgiver og den mektigste høvding i landet, han dominerte helt i Trøndelag. Han kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hardråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget. Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen. Ifølge sagatradisjonen ble likene deres jordet i Olavskirken ved siden av Magnus den gode.

Tekst: Ronald Nygård

Maleri av Otto Sinding