Idrettsprofiler

Idrettsprofiler

Foto: www.abcnyheter.no

Oddvar Brå, Hølonda. Født 1950. Langrenn. Verdensmester på 15 km under VM i Oslo i 1982. På stafetten ble det delt gull med Sovjetunionen under det samme mesterskapet, der han i en duell med Aleksander Zavjalov brakk staven på siste etappe. I etterkant av mesterskapet i Oslo opp sto det kjente spørsmålet, «Hvor var du når Brå brakk staven». Brå vant verdenscupen tre ganger. Han har fem seire fra Holmenkollen. Han har to OL-sølv og to VM bronsjer fra stafetter. Brå vant sitt første norske mesterskap i 1973, og ble senere norgesmester en rekke ganger.

Foto: www.snl.no

Toralf Engan, Hølonda. Født 1936. Skihopp. Engans største enkeltprestasjon er da han tok olympisk gull stor bakke under OL i Insbruck i 1964. I 1961 ble han norgesmester. I 1962 ble han verdensmester, samme år vant han i Holmenkollen hvor han satte ny bakkerekord. I den tysk/østerikske hoppuka 62/63 vant han de fire renna sammenlagt. Toralf Engan var kjent som et stilhopper.

Foto: www.nsl.no

Magnar Estenstad, Hølonda. 1924 – 2004. Langrenn. Norgesmester fem ganger. Bronsje på fem-mila i OL i Oslo i 1952 og sølv i stafetten. Vant 5 – mila i Holmenkollen samme år.

Foto: VG

Iver Jønland, Hølonda.  Født 1950. Langrenn. Bronsje 30 km NM i 1975. Vant stafetten under EM for junior sammen med Oddvar Brå og Ivar Formo i 1970. Måtte gi seg tidlig på grunn av sykdom.

Foto: Adressa

Magne Thomassen, Melhus. Født 1941. Skøyteløper. Deltok i internasjonale mesterskap i perioden 1962 – 1972. Norsk mester i 1968. Verdensrekord på 1500 meter. Sprintverdensmester i 1970. Sølv i EM allround.


Tingsystemet

Tingsystemet

På Frosta, nærmere bestemt på Tinghaugen på Logtun, ble det reist en minnestein i 1914. Rundt den står det 12 fylkessteiner som ble reist i 1930. Frosta var i mange hundre år samlingsplass for utsendingene til Frostatinget.

Slik vi kjenner Frostatingsloven, fikk den sin form og inndeling under kong Håkon Håkonsson i 1260.  Men sannsynligvis fantes det ei eldre lovbok, den såkalte Grågås fra slutten av 1100-tallet, som gjaldt for Frostatingets lovområde.

Foto: Wikipedia

Selve lovområdet omfattet de to enhetene Uttrøndelag og Inntrøndelag, som hver var delt i følgende fire mindre fylker: Inntrøndelag;   Skeynafylki, Eynafylki, Verdølafylki og Sparbyggjafylki. Uttrøndelag; Strindafylki, Stiordølafylki, Gauldølafylki og Orkdølafylki. Disse åtte fylkene utgjorde kjernefylkene i tingsambandet for Trøndelag. Senere kom Raumsdølafylke, Nordmørafylke og Naumdølafylke til.  Fra hver av de uttrønderske fylkene kom det 60 nemndmenn og 40 fra hver av de inntrønderske.

Frostadtinget var altså et representasjonsting og nemndmennene ble oppnevnt av de enkelte fylkene. På 1100-tallet fant tingsamlingen sted på petersmesseaften 28. juni. Senere, på 1200-tallet ble den flyttet til botolvsmesseaften 16. juni. Altså mellom vår- og høyonn. I tillegg til denne samlingen, ble det holdt tingsamlinger i hvert av fylkene og bygdeting for enda mindre geografiske enheter. Hvor disse siste lå, er usikkert, men vi vet at på Tislauan i Melhus ble det holdt tingsamling.

Sannsynligvis har det eksistert tingsteder, tingsamlinger og hevdvunnen rettspraksis allerede før middelalderen. Men dermed er det ikke gitt at Frostadtingsloven slik vi kjenner den, har vært overlevert muntlig i flere generasjoner før den til slutt ble nedskrevet i middelalderen. De fleste historikere mener nok at de norske middelalderlovene kom til etter initiativ av konge og kirke.

Hvilken funksjon hadde dette og andre ting?  På tinget ble det kunngjort avtaler om kjøp og salg av jord og her ble det også avsagt dom i forbindelse med lovbrudd som tyveri og drap. Bygdetingene kunne kalles sammen på så kort varsel som fem netter. Tinget oppsto med andre ord som resultat av behovet for et fellesorgan som kunne fatte avgjørelser eller gi råd i forbindelse med konfliktløsing og behandling av saker som hadde betydning for fellesskapet.

I Håkon den godes saga i Snorres Heimskringla, møter vi den mektige høvdingen Asbjørn fra Medalhus. Her er han framstilt som talsmann for trønderbøndenes motstand mot kongens forsøk på å innføre kristendommen til landet. Kanskje fant dette munnhuggeriet mellom konge og bønder på Frostadtinget sted på 950-tallet en gang. Og da er vi inne på en interessant funksjon; var det slik at tinget etter hvert representerte en motvekt mot kongenes forsøk på å innføre enekongevelde? At for eksempel Olav-kongene etter hvert så at de måtte redusere tingenes makt for at de selv skulle kunne styrke sentralmakten? I så fall representerte tingene etter hvert en tidlig-demokratisk motvekt mot forsøkene på å innføre enekongeveldet. Et slags folkestyre med andre ord. Og at ikke bare Asbjørn av Meldalhus, men i særlig grad Einar Tambarskjelve på sine gamle dager, forsvarte tingenes innflytelse mot en voksende sentralmakt. Da fortjener Einar absolutt sin plass på Rådhusveggen, hvor kommunestyret jo nettopp representerer lokaldemokratiet.

Tekst: Roland Nygård

Foto: www.frostaporten.no

Frostatingsseglet er eit segl som syner kong Magnus Lagabøte på St. Hansdag i 1274 medan han sit på trona og gjev lagmannen for Frostatinget den nye Frostatingslova. Tingbøndene – tre stykker – står til venstre for kongen, kongen i midten med krona på hovudet og septeret i handa, og med den norske lova under føtene. Nedst i seglet er det to bogeskyttarar; den eine siktar på eit ekorn, medan den andre siktar på ein fugl. Både ekornet og fuglen sit i kvart sitt tre.

Teksten er hentet fra Wikipedia.

Foto: www.frostaporten.no

Hovin stasjon

Hovin stasjon

Hovin stasjonsbygning ble oppført i 1864. Arkitekt var G.A.Bull. Konstruksjonen er i tre. Stasjonen var av samme type som på Lundamo, Ler, Melhus, Nypan, Heimdal og Sluppen.  Dessuten var det på Hovin et uthus og pakkhus. Få av Størenbanens gamle bygninger er bevart.  Hovin stasjon er mye forandret, men etter en standard ombyggingstegning som er brukt flere steder. Et historisk flommerke finnes på veggen på stasjonen.


Sagbergfossen kraftstasjon

Sagbergfossen kraftstasjon

Denne kraftstasjonen ble bygd i 1916, og det var industriutbyggeren Christian Thams som sikret seg fallrettighetene fra Ånøya i denne fossen. I forbindelse med at Thams fikk i gang et stort oppsving i Løkken gruver med tilhørende elektrisk jernbane først på 1900-tallet, ble det et stort behov for elektrisk kraft. Thams måtte da se seg om utenfor Orkdalområdet, og da bygde han ut her.

Denne prektige stenbygningen står som et monument over et håndverk som etter hvert ebbet ut. Bortsett fra Melhus kirke, er dette den fineste bygningen av natursten i Melhus kommune.


Fangstanlegget ved Grøtan

Fangstanlegget ved Grøtan

«Mellom åsene Hoksteråsen og Kvernåsen mellom Broka og Benna går et gammelt vilttråkk der en ennå kan se spor etter dyregraver.» Dette skrev lokalhistoriker Harald Langås i årsskriftet Melhusbyggen i 2007. Det var kjentmann Martin Grøtte som først gjorde Harald oppmerksom på «Fangstgropa i Brudalen». Lokalt har dette fangstkulturminnet altså vært kjent svært lenge, – ja, kanskje helt sia siste elgen gikk i fella. Én av årsakene til dette kan være at stedet fortsatt regnes som en utsøkt jaktpost. Antakelig er dette òg grunnen til at det er rydda skog i ei glenne akkurat der hvor fangstgropa er plassert, hvilket bidrar til at den er veldig synlig for den som vil oppleve lokaliteten.

I februar 2014, besøkte vi Brudalen og fangstgropa som snart viste seg å være to. I mai 2015 ble ei tredje fangstgrop påvist et stykke lenger øst for de to øvrige. Sammen utgjør disse et fangstanlegg som under drivjakt har gjort det umulig for dyra å passere dalen uten å gå seg ned i glatte og dype trekasser. For å (vill-)lede viltet har jegerne satt opp gjerder fra det loddrette berget i nord til bratthenget i sør. Brutalt, men effektivt i ei tid da pil og bue var alternativet og jaktlykken hadde stor betydning for husholdninga. Et velretta spydstikk endte byttets angst. Nærheten til Grøtan indikerer at fangstanlegget har tilhørt garden. Fra 1863 ble denne fangstmetoden forbudt, men da var nok skikken for lengst lagt vekk på Hølonda. Fangstanlegget i Brudalen ble trolig etablert i jernalderen og er freda.


Skjulberga

Skjulberga ved Skjeggstadbakken på Hølonda

Som navnet tilsier er dette et velegna sted for å skjule seg. Men Skjulberga er også godt skjult i seg selv; først i de senere år har stedet har blitt et turmål for andre enn lokalkjente.

Overhenget i helleren strekker seg rundt 50 m. i lengde! I den nordligste enden er avstanden fra veggen innerst og ut til dråpefallet ca. 5 meter, og takhøgda er tilsvarende. Dette partiet er særlig gunstig med tanke på mulig tilhold og aktivitet under helleren i forhistorisk tid. Teksten på skiltet ved dette unike stedet viser at helleren og de uvanlige steinalderfunna i området (se bilder av flintskraper og steinredskap) har satt tankene i sving hos folk som ferdes her. Var det under denne hammeren noen av de første hølondinger kvilte seg ved varmen?


Elektrisitetsproduksjon

Elektrisitetsproduksjon

Før elektrisiteten gjorde sitt inntog her på stedet, var det hest og folk som sto for drivkrafta, og tran­lampa og «Petromax lampa» som sørget for belys­ningen. Rett nok var det i enkelte småelver og bekker «kvennjkaller» som skaffet kraft til tømmerskur, mal­ing av korn til mel og stamping til vadmel, men det var bare når det var stor vassføring at dette var mulig. Men så kom elektrisiteten til regionen, og hovinsbyggene startet med å bygge kraftverk i de relativt få og små vassdragene i bygda.

«Gyllverket» med vasskraft fra Gylla ble bygd i 1912 og var i drift fram til1966. Dette var den desidert største produsenten av elektrisk kraft i bygda. De hadde abon­nenter både i Gyllråa og i Krogstadgardan . Effekten i verket var på 40 KWh. Verket leverte strøm til både «Gyllsaga» og «Stenbruddet » sør for Hovin Stasjon. Det kunne nok til tider være stor belastning  på  verket, og stadig hadde lyspærene et rødlig skjær i stedet for det lysegule.

Rester av Gyllverket. Foto: www.kaasan.net

«Bjørkbekken» kraftverk ble bygd i 1920 med vass­kraft fra bekken med samme navn og var i drift fram til den kommunale strømleverandøren Horg Kommunale Elektrisitetsverk førte fram strøm til området. Dette verket hadde en effekt på ca. 12 KWh.

På «Sletta» var det flere mindre kraftverk. Erik Midtømme bygde et verk i» Sørtømmesbekken» i 1930. Iver Nordtømme bygde i «Nordbekken» i 1923. Dette ble etter hvert tatt over av sønnen Petter Nordtømme og drevet helt fram til 1972. Predrikk  Nordtømme  bygde et kraftverk i Rognabekken. I Fossgrenda hadde Roald Jensen Vollan ei tid et lite kraftverk i «Litjløkkjbekken». Dette var bare til eget bruk.

Dette er det jeg har funnet av strømproduserende virksomheter på Hovin. Det kan vel knapt nok kalles en næring, men var viktig nok for andre næringers drift og utvikling. Etter hvert ble de små kraftverkene nedlagt, og Horg Kommunale Elektrisitetsverk (HKE) tok over abonnentene. HKE ble startet i 1933 og fikk vasskrafta til strømproduksjonen fra «Lundasokna».

Tekst: Roar Gylland

Kilder:

«Bosetting og folkeliv i Horg », bind 2, 3 og 4

«Hovind Handelsforening 125 år» av Ivar Skjærvold

«Horgbyggen 2011» – innlegg ved Rolf Hovind Intervju med: Leif Gylland, Ingeborg Kvåle, Tove Helen Rognhaug, Bjørn Oddvar Raphaug, Otto Østerli.

Rester av Gyllverket. Foto: www.kaasan.net

Musikkprofiler

Musikkprofiler

Foto: Adressa

Per Borten. Født 1978. Vokalist, gitarist og plateprodusent. Han har vært medlem av gruppene Moving Oos, Cadillac, New Violators og Spidergawd, og er musikkprodusent med eget studio på Ler.

Foto: Trønderbladet

Hans Bollandsås. Født 1980. Blues-musiker fra Flå. Gitarist, vokalist og komponist. Vant X Factor i 2010.

Foto: Trønderbladet

Geir Rune Engan. Født 1959. Gitarist, vokalist, komponist og tekstforfatter. Han er blant veteranene i trøndersk blues-og rockemiljø. Mest kjent som gitarist og vokalist fra bluesbandet Black Cat Bones, som ga ut albumet » Movin’ and groovin’ » i 1996. Geir Rune Engan fikk Melhus’ kommunes kulturpris i 2013.

Foto: Wikipedia

Torstein Flakne. Født1960. Låtskriver og artist. Medlem av rockegruppene, Kids og Stage Dolls. Plateutgivelser og turnering i utlandet, hovedsakelig i USA.

Foto: Adressa

Ivar Gafseth. Født 1950. Musiker, komponist og skuespiller. Medlem av rockegruppa Difference 1967 – 1980. Medlem av Travellin’ Strawberries sammen med Tore Johansen og Erling Mylius. Spilte i TV-serien The Julekalender i 1994. Har vært ansatt ved Trøndelag teater siden 1980.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Kirsti Huke. Født 1977. Jazzvokalist, tekstforfatter og komponist. Hun er en ettertraktet vokalist, og hun har bidratt på nærmere 40 plateinnspillinger de siste 20 årene. I 2010 ble hun utpekt som NTNU-jazzambassadør. I 2017 ble hun tildelt Radka Toneff Minnepris. 

Foto: Trønderbladet

Tore Johansen. Født 1948. Musiker og skuespiller. Vokalist i rockegruppa Difference 1967 – 1980. Medlem av Travellin’ Strawberries sammen med Ivar Gafseth og Erling Mylius. Spilte i TV-serien The Julekalender i 1994. Har hatt flere ulike roller ved Trøndelag Teater.

Foto: Avisa Sør-Trøndelag

Ronny Kjøsen. Født 1975. En allsidig og fargerik musiker fra Hølonda i Melhus i Trøndelag. Det er trekkspillet som har vært hans hovedinstrument, men han trakterer i tillegg både gitar og klaverinstrumenter som piano og trøorgel.

Foto: www.operatilfolket.no

Magnus Loddgard. Født 1979. Pianist, komponist og dirigent. Han har dirigert blant andre Oslo Filharmoniske Orkester, Kringkastingsorkesteret, Trondheim Symfoniorkester, Oslo Sinfonietta, Trondheim Sinfonietta, Bodø Sinfonietta og Dresdner Symfoniker, og er fast dirigent for ensemble neoN. Han er pianist i Ensemble Ernst, og har vært solist med Trondheim Symfoniorkester, Kringkastingsorkesteret og Kristiansand Symfoniorkester.

Foto: www.digitaltmuseum.no

Sigrid Sødahl (også kalt Vassfjelljenta). 1918-2008. Alt som 15-åring begynte hun (Sigrid Sødahl) å spille til dans, og da hun var 18 år ble hun med i Aud Ophaugs trio sammen med Erna Bakkhaug. Denne dametrioen var meget populær og hadde i 10 år faste engasjementer på restaurantene Skansen og Skistua i Trondheim.

(Sigrid Sødahl med trekkspill til venstre i bildet.)

Foto: Henrik Fjørtoft

Ola Buan Øien. Født 1976. Gitarist, vokalist og låtskriver. Han har gitt ut 2 soloplater. Han er best kjent som gitarist i countryrockbandet Too Far Gone.

Foto: NRK

Petter Øien. Født 1973.  Musiker, låtskriver og vokalist i musikkgruppa Sie Gubba som han har vært medlem siden 2005. Han er fra Flå i Sør-Trøndelag. Øien har også spilt i musikkgruppa Too Far Gone sammen med sine søskenbarn, Roar Øien og Ola Buan Øien.

Foto: Trønderbladet

Roar Øien. Født 1969. Musiker og låtskriver, sanger, gitarist og steelgitarist fra Flå. Han spilte steelgitar, banjo og trekkspill i countrybandet Too Far Gone fra 1993 til 2013. Han Begynte i Too Far Gone igjen i 2020 etter å ha spilt i flere andre band, bl.a. Sugarfoot. Han driver eget platestudio hjemme i Flå.


Gamle Hovin - Butikken Midttømme

Gamle Hovin - Butikken Midttømme

På Hovin, ved Hovin stasjon, står en gammel butikk, som i mange tiår var et stort og levende handelssted. Det ble kjøpt og solgt varer ikke bare på Hovin, til Støren og Trondheim, men langt ut over, og til Amerika og Afrika til og med – fra Midttømme på Hovin. Jernbanen rett over veien var selvfølgelig nyttig og viktig for butikken.

Halvor Midttømme begynte som den første bestyrer av en handelsforening som ble åpnet på Hovin i 1881. Den forretningen er i dag Coop Hovin. Men etter en del år ville Halvor Midttømme gjerne ha sin egen butikk, og åpnet et nytt handelssted i 1897. Dessverre døde han i 1901, bare 52 år gammel. Sønnen Rolf, som da var 19 år, drev butikken – og nybygging – videre. Allerede i 1902 stod en stor, ny og staselige butikkbygning ferdig, rett over veien fra stasjonen. Det var sagbruk knyttet til butikken og det ble bygget stabbur og pakkhus med verksted, lager, en treseters utedo og leilighet. I 1942 ble det installert kjølelager i pakkhuset, slik at melk, ost, fisk og andre ferskvarer kunne oppbevares godt og lenge.

De tre bygningene – butikken, stabburet og pakkhuset – er det som idag kalles Gamle Hovin. Butikken ble nedlagt i 1969, men et lite utsalg fortsatte, med salg av blomster, bøker, medisin og annet. Butikkdøren ble stengt for godt rundt 1995. Men i 2002 ble bygningene kjøpt av noen folk i bygda. De ville ta vare på minnene etter den store butikkdriften. I 2011 ble eiendommen omgjort til en stiftelse. Styret i stiftelsen – fem personer – setter bygningene i stand og har virksomhet for både barn, unge, voksne og gamle i de trivelige lokalene. Alt arbeidet som stiftelsen og venneforeningen gjør, gjøres gratis og på dugnad.

Da butikken var butikk kunne man kjøpe omtrent alt der: Mat til folk og dyr, klær, sko, skolesaker, godteri, aviser, ukeblad, tapet og gulvbelegg, nål og tråd, garn og bensin, hammer og spiker – vi må stoppe, for listen blir nesten uendelig. Og hvis man ikke hadde penger å kjøpe med, kunne man strikke votter eller vanter, eller lage en rokk og bytte i melk, mel og smør og annet man trengte. Det var mange på Hovin som tjente seg ekstra kroner ved å strikke plagg som de solgte til butikken.

I butikkens store kjeller er det en svær bakerovn. Der er bakeflaten – eller herten, som det heter – over 6 m2 stor. Det kan bakes over 100 brød i den på en gang. Bakerovnen er restaurert og kan brukes den dag i dag. Den var ferdig bygget før 1934 og ble brukt for å bake brød, boller og kaker frem til 1959.

Det ble tidlig kjøpt sykkel, bil og lastebil for å hente inn og frakte ut varer. På 1930-tallet inviterte Midttømme alle husmødrene på Hovin ut til søndagstur til Orkdal. Det var i bilens ungdom. Mange kjørte kanskje sin første tur med bil – og ikke med hest og vogn – den dagen.

Like bortenfor butikken og stasjonen renner elven Gaula. I august 1940 var det en skrekkelig stor flom i Gaula, etter en våt og regntung sommer. Det er nesten ikke til å tro, men vannet gikk omtrent en meter opp på veggene i andre etasje av butikken! Da tapte Midttømme omtrent alt de hadde av varer. Sagbruket som butikken eide, ble helt ødelagt. Men butikken greide seg, heldigvis, og sagbruket ble startet opp igjen på andre siden av elven. Det finnes den dag i dag, like ved E6. Vet du hva det heter og hvor det ligger?

Om somrene var det flere enn 30 ansatt på butikken, om vinteren omtrent femten. Mange fikk arbeid der rett etter konfirmasjon. Det er flere på Hovin idag som var ansatt der på 1950- og 60-tallet. De forteller at de ansatte hadde det veldig trivelig og godt i arbeidet sitt på butikken.

Tekst: Kristine Kaasa Moe


Trøndertun folkehøgskole feirer 100 år

Trøndertun folkehøgskole feirer 100 år

En høstdag for 100 år siden, den 14. oktober 1919, benket 54 kunnskapstørste og forventningsfulle ungdommer seg i storsalen på den gamle fastskolen på Søberg, til sin første time under rektor Olav M. Holdhus kateter på Gauldals folkehøgskule, nå Trøndertun folkehøgskole. Til åpningen stemte de i Anders Hovdens ”Vert ljos i Trøndelagen, du bygd frå gamalt kjend!” Deretter bøyde de strevsomme lyslugger seg over sin første stiloppgave: ”Ein rudningsmann”. Så var det da også DET de – og folkehøgskolen – skulle være, åndelige rydningsmenn. Dermed var drømmen om en Grundtvigs folkehøgskole i Gauldalen realisert. Det var en gammel drøm, som flere hadde båret på og etter hvert våget å lufte mer og mer høylytt, inntil Ragna Rytter en sommerkveld i 1916 bad lærerne Ola Hovset og Ola Gresset og smed Johannes Karlgaard heim til seg i Rytterstua på Gimse for å diskutere muligheten av å starte en folkehøgskole i Gauldalen. Sammen med Hovset, Gresset og Karlgaard skulle hun komme til å bli den drivende kraft i realiseringen av skolen og senere som mangeårig lærer sammen med rektor Olav M. Holdhus, lærer O.B.Flakne, rektor Olve Flakne og andre en viktig medspiller i utviklingen av høgskolen. Etter en omflakkende tilværelse på Søberg og Kotsøy, kunne man høsten 1922 flytte inn i den nyoppførte, staselige skolebygningen på Gimse. Senere kom flere store byggeprosjekt i tur og orden og i dag ligger skolen der med noen av landets flotteste fasiliteter for undervisning i dans og rytmisk musikk.

Fra 1919 til 1921 holdt skolen til i den gamle fastskolen på Søberg. Melhus kommune sørget for gratis leie, strøm og varme. Vinteren 1921 – 22 var Kotsøy midlertidig oppholdssted, mens man ventet på at den nye skolen på Gimse skulle bli ferdig. Utover 1922 foregikk det en storstilt dugnad for å få reist hovedbygningen. Sommeren var regnfull, men arbeidet gikk radig og bygningen vaks. ” Sume trudde det bar opp i skyene. Men me heldt oss heile tida på jorda”, minnes Holdhus, den første styreren på skolen. Bonde Anton Gimse var allestedsnærværende arbeidsleder. En praktiker og et arbeidsjern av de skjeldne, fortelles det. ”Sto arbeidet i stampe, sette han fart på. Tvila sume, so trudde han. Og lass på lass kom opp bakken på hans kommando. Sist på ser det ut som ei levande maurtue på byggjeplassen. Men på toppen står formannen i byggjenemda. Og når han segjer: ”ga!” so går dei, og når han segjer ”kom!” so kjem dei, skriver Olav M. Holdhus om denne tida. Åpningen ble en feststund. Med taler, allsang og musikk – pianomusikk, ved hjelp av nyinnkjøpt piano fra Melhus mållag til kr 65,00.

Fra åpningen 1922.

Den gamle hovedbygningen på Trøndertun er i dag ett av de få byggene i Trøndelag som fremdeles har seteritak med en tilbaketrukket loftsetasje, en takform som var svært populær i Trondheim på 1700-tallet. Både Svaneapoteket (Sommergården) og Harmonien hadde seteritak. Takformen er kjent fra Sverige hvor den omtrent hundre år tidligere ble brukt for å gi adelens sete-gårder en mer staselig husform.

Gymnastikk og husstell sto på timeplanen.

Sist på 1980-tallet startet skolen opp med rockelinje. De gamle undervisningssalene og elevrommene i hovedbygget ble gjort om til lydstudio og musikk-øverom. Dette representerte et helt nytt musikktilbud i landet og skapte en voldsom debatt. Ikke bare innen folkehøgskolelandskapet, men også i musikkmiljøet. Kunne man sette en antiautoritær og opprørsk musikkform som rock på skolebenken? Det var delte meninger om dette og frontene var steile. Skolen fikk mye kritikk for sitt valg, men argumenterte med at dette var å ta ungdommens valg av musikkform på alvor. Tilbudet ble en stor suksess og etterhvert kom flere av skolene som hadde kritisert Trøndertun for sitt valg, opp med samme tilbud.

Trøndertuns faglige profil i dag er dans og rytmisk musikk. Skolen har et meget godt renomé og flere anerkjente høgskoler og universiteter både i Norge og utlandet legger audition til Trøndertun for å kapre seg dyktige elever herfra. Over 80 ganger er elever og lærere fra skolen nominert/blitt tildelt Spellemannsprisen.
Ukentlig har skolen besøk av norske og internasjonalt kjente artister.

Trøndertun folkehøgskole fungerte helt fra starten som et kultursenter og en møteplass i lokalmiljøet, og målet er at skolen også i framtiden skal kommunisere godt med omgivelsene. Få steder i landet er bygda og folkehøgskolen ett som i Gauldalen. Bygdefolket kjenner skolen og skolen kjenne bygda. De som har stått i spissen for denne skolen gjennom årene, har hatt en levende kontakt med bygdefolket. Det gjelder både rektorene, lærerne og de øvrige ansatte. De har hentet inspirasjon fra bygdene og bygdene har fått åndelige impulser tilbake fra skolen.

Tekst: Ronald Nygård