Tingsystemet
På Frosta, nærmere bestemt på Tinghaugen på Logtun, ble det reist en minnestein i 1914. Rundt den står det 12 fylkessteiner som ble reist i 1930. Frosta var i mange hundre år samlingsplass for utsendingene til Frostatinget.
Slik vi kjenner Frostatingsloven, fikk den sin form og inndeling under kong Håkon Håkonsson i 1260. Men sannsynligvis fantes det ei eldre lovbok, den såkalte Grågås fra slutten av 1100-tallet, som gjaldt for Frostatingets lovområde.
Selve lovområdet omfattet de to enhetene Uttrøndelag og Inntrøndelag, som hver var delt i følgende fire mindre fylker: Inntrøndelag; Skeynafylki, Eynafylki, Verdølafylki og Sparbyggjafylki. Uttrøndelag; Strindafylki, Stiordølafylki, Gauldølafylki og Orkdølafylki. Disse åtte fylkene utgjorde kjernefylkene i tingsambandet for Trøndelag. Senere kom Raumsdølafylke, Nordmørafylke og Naumdølafylke til. Fra hver av de uttrønderske fylkene kom det 60 nemndmenn og 40 fra hver av de inntrønderske.
Frostadtinget var altså et representasjonsting og nemndmennene ble oppnevnt av de enkelte fylkene. På 1100-tallet fant tingsamlingen sted på petersmesseaften 28. juni. Senere, på 1200-tallet ble den flyttet til botolvsmesseaften 16. juni. Altså mellom vår- og høyonn. I tillegg til denne samlingen, ble det holdt tingsamlinger i hvert av fylkene og bygdeting for enda mindre geografiske enheter. Hvor disse siste lå, er usikkert, men vi vet at på Tislauan i Melhus ble det holdt tingsamling.
Sannsynligvis har det eksistert tingsteder, tingsamlinger og hevdvunnen rettspraksis allerede før middelalderen. Men dermed er det ikke gitt at Frostadtingsloven slik vi kjenner den, har vært overlevert muntlig i flere generasjoner før den til slutt ble nedskrevet i middelalderen. De fleste historikere mener nok at de norske middelalderlovene kom til etter initiativ av konge og kirke.
Hvilken funksjon hadde dette og andre ting? På tinget ble det kunngjort avtaler om kjøp og salg av jord og her ble det også avsagt dom i forbindelse med lovbrudd som tyveri og drap. Bygdetingene kunne kalles sammen på så kort varsel som fem netter. Tinget oppsto med andre ord som resultat av behovet for et fellesorgan som kunne fatte avgjørelser eller gi råd i forbindelse med konfliktløsing og behandling av saker som hadde betydning for fellesskapet.
I Håkon den godes saga i Snorres Heimskringla, møter vi den mektige høvdingen Asbjørn fra Medalhus. Her er han framstilt som talsmann for trønderbøndenes motstand mot kongens forsøk på å innføre kristendommen til landet. Kanskje fant dette munnhuggeriet mellom konge og bønder på Frostadtinget sted på 950-tallet en gang. Og da er vi inne på en interessant funksjon; var det slik at tinget etter hvert representerte en motvekt mot kongenes forsøk på å innføre enekongevelde? At for eksempel Olav-kongene etter hvert så at de måtte redusere tingenes makt for at de selv skulle kunne styrke sentralmakten? I så fall representerte tingene etter hvert en tidlig-demokratisk motvekt mot forsøkene på å innføre enekongeveldet. Et slags folkestyre med andre ord. Og at ikke bare Asbjørn av Meldalhus, men i særlig grad Einar Tambarskjelve på sine gamle dager, forsvarte tingenes innflytelse mot en voksende sentralmakt. Da fortjener Einar absolutt sin plass på Rådhusveggen, hvor kommunestyret jo nettopp representerer lokaldemokratiet.
Tekst: Roland Nygård
Frostatingsseglet er eit segl som syner kong Magnus Lagabøte på St. Hansdag i 1274 medan han sit på trona og gjev lagmannen for Frostatinget den nye Frostatingslova. Tingbøndene – tre stykker – står til venstre for kongen, kongen i midten med krona på hovudet og septeret i handa, og med den norske lova under føtene. Nedst i seglet er det to bogeskyttarar; den eine siktar på eit ekorn, medan den andre siktar på ein fugl. Både ekornet og fuglen sit i kvart sitt tre.
Teksten er hentet fra Wikipedia.
