Trøndertun folkehøgskole feirer 100 år
En høstdag for 100 år siden, den 14. oktober 1919, benket 54 kunnskapstørste og forventningsfulle ungdommer seg i storsalen på den gamle fastskolen på Søberg, til sin første time under rektor Olav M. Holdhus kateter på Gauldals folkehøgskule, nå Trøndertun folkehøgskole. Til åpningen stemte de i Anders Hovdens ”Vert ljos i Trøndelagen, du bygd frå gamalt kjend!” Deretter bøyde de strevsomme lyslugger seg over sin første stiloppgave: ”Ein rudningsmann”. Så var det da også DET de – og folkehøgskolen – skulle være, åndelige rydningsmenn. Dermed var drømmen om en Grundtvigs folkehøgskole i Gauldalen realisert. Det var en gammel drøm, som flere hadde båret på og etter hvert våget å lufte mer og mer høylytt, inntil Ragna Rytter en sommerkveld i 1916 bad lærerne Ola Hovset og Ola Gresset og smed Johannes Karlgaard heim til seg i Rytterstua på Gimse for å diskutere muligheten av å starte en folkehøgskole i Gauldalen. Sammen med Hovset, Gresset og Karlgaard skulle hun komme til å bli den drivende kraft i realiseringen av skolen og senere som mangeårig lærer sammen med rektor Olav M. Holdhus, lærer O.B.Flakne, rektor Olve Flakne og andre en viktig medspiller i utviklingen av høgskolen. Etter en omflakkende tilværelse på Søberg og Kotsøy, kunne man høsten 1922 flytte inn i den nyoppførte, staselige skolebygningen på Gimse. Senere kom flere store byggeprosjekt i tur og orden og i dag ligger skolen der med noen av landets flotteste fasiliteter for undervisning i dans og rytmisk musikk.
Fra 1919 til 1921 holdt skolen til i den gamle fastskolen på Søberg. Melhus kommune sørget for gratis leie, strøm og varme. Vinteren 1921 – 22 var Kotsøy midlertidig oppholdssted, mens man ventet på at den nye skolen på Gimse skulle bli ferdig. Utover 1922 foregikk det en storstilt dugnad for å få reist hovedbygningen. Sommeren var regnfull, men arbeidet gikk radig og bygningen vaks. ” Sume trudde det bar opp i skyene. Men me heldt oss heile tida på jorda”, minnes Holdhus, den første styreren på skolen. Bonde Anton Gimse var allestedsnærværende arbeidsleder. En praktiker og et arbeidsjern av de skjeldne, fortelles det. ”Sto arbeidet i stampe, sette han fart på. Tvila sume, so trudde han. Og lass på lass kom opp bakken på hans kommando. Sist på ser det ut som ei levande maurtue på byggjeplassen. Men på toppen står formannen i byggjenemda. Og når han segjer: ”ga!” so går dei, og når han segjer ”kom!” so kjem dei, skriver Olav M. Holdhus om denne tida. Åpningen ble en feststund. Med taler, allsang og musikk – pianomusikk, ved hjelp av nyinnkjøpt piano fra Melhus mållag til kr 65,00.
Den gamle hovedbygningen på Trøndertun er i dag ett av de få byggene i Trøndelag som fremdeles har seteritak med en tilbaketrukket loftsetasje, en takform som var svært populær i Trondheim på 1700-tallet. Både Svaneapoteket (Sommergården) og Harmonien hadde seteritak. Takformen er kjent fra Sverige hvor den omtrent hundre år tidligere ble brukt for å gi adelens sete-gårder en mer staselig husform.
Sist på 1980-tallet startet skolen opp med rockelinje. De gamle undervisningssalene og elevrommene i hovedbygget ble gjort om til lydstudio og musikk-øverom. Dette representerte et helt nytt musikktilbud i landet og skapte en voldsom debatt. Ikke bare innen folkehøgskolelandskapet, men også i musikkmiljøet. Kunne man sette en antiautoritær og opprørsk musikkform som rock på skolebenken? Det var delte meninger om dette og frontene var steile. Skolen fikk mye kritikk for sitt valg, men argumenterte med at dette var å ta ungdommens valg av musikkform på alvor. Tilbudet ble en stor suksess og etterhvert kom flere av skolene som hadde kritisert Trøndertun for sitt valg, opp med samme tilbud.
Trøndertuns faglige profil i dag er dans og rytmisk musikk. Skolen har et meget godt renomé og flere anerkjente høgskoler og universiteter både i Norge og utlandet legger audition til Trøndertun for å kapre seg dyktige elever herfra. Over 80 ganger er elever og lærere fra skolen nominert/blitt tildelt Spellemannsprisen.
Ukentlig har skolen besøk av norske og internasjonalt kjente artister.
Trøndertun folkehøgskole fungerte helt fra starten som et kultursenter og en møteplass i lokalmiljøet, og målet er at skolen også i framtiden skal kommunisere godt med omgivelsene. Få steder i landet er bygda og folkehøgskolen ett som i Gauldalen. Bygdefolket kjenner skolen og skolen kjenne bygda. De som har stått i spissen for denne skolen gjennom årene, har hatt en levende kontakt med bygdefolket. Det gjelder både rektorene, lærerne og de øvrige ansatte. De har hentet inspirasjon fra bygdene og bygdene har fått åndelige impulser tilbake fra skolen.
Tekst: Ronald Nygård